Amatøren som vil være noe mer

Hobbyforfatteren
Jeg er i fullt arbeid, og lever et vanlig liv. Det er liksom ikke plass for en tidkrevende ”hobby” som det å skrive. Likevel har jeg gjort noen forsøk på å skrive romaner.
Rent logisk burde jeg skrive noveller. Hvem har vel tid til å skrive romaner i tillegg til full jobb og alt det derre der? Noveller burde være midt i blinken for oss hobby-forfattere- Går det an å kalle oss det? Synes ordet amatør er så klissete full av ”intet håp”
Men. Ettersom jeg nesten aldri leser noveller, er jeg liksom ikke komfortabel med formatet heller.

Leseren som vil skrive
Jeg leser fagbøker, og romaner. Noen ganger lar jeg andre lese for meg. For tiden lytter jeg til Tom Egeland, Paktens voktere. Jeg har begynt å høre på det når jeg går tur i skogen. Det er en interessant opplevelse å få litteratur intravenøst, mens jeg tråkker på våte, gyllne blader, og betrakter regnskodda som siger over tretoppene ved den dammen jeg går til hver dag. Det er forfriskende å mentalt sett bevege meg i Egelands univers med papyrusruller, og Snorre Sturlasons dødsøyeblikk, og samtidig nikke til andre turgåere.

Vi som leser bøker. Vi får av og til – eller ofte – lyst til å skrive bøker selv.

1500 ord pr. dag
Men altså, jeg googlet den forfatteren jeg hører på akkurat nå, og voila… her fant jeg hans forfatterblogg på fofatterbloggen. Her var det mye interessant å lese. ”I’ll be back!”, som han sa terminatoren.
Blant annet skriver Tom Egeland at han skriver 1500 ord pr. dag.
Sjekk hans aktive blogg her.
Jeg rynket på nesten da jeg leste det. DET var da ikke så mye. Det kunne… det kunne kanskje til og med JEG klare???

Ny roman (?)
Så jeg danderte den bærbare PCen på kjøkkenbordet – og begynte å skrive. En NY historie.
Vanligvis har jeg forsøkt meg på romanutkast etter synopsis-først-og-deretter-plot-metoden. Dvs. at jeg har planlagt sånn nogenlunde hva det skulle handle om før jeg begynte å skrive. Det som har skjedd HVER gang, er at jeg har begynt å kjede meg. Når jeg vet ”hvordan det går” så har jeg liksom fort gått tom for arbeidslyst.
Nå skulle jeg pokkerdeise forsøke en annen vri. Metode = Bare skrive i vei.

Den daglige 5-minutters-utfordringen
Nå setter jeg meg foran PCen, og sier til meg selv. OKAY… hvor mye klarer jeg å skrive på 5 minutter? Så taster jeg det ene ordet etter det andre. Det rare er at jeg får til ca. 1000 – 1500 ord pr. dag. Selv om jeg sliter, og ikke helt vet hva jeg skal skrive om.
Skal ikke hevde at dette er stor kunst. Men ettersom jeg ikke ANER hvordan det går, så har jeg litt mer MORO ut av å utforske hovedpersonen.
Nå har jeg bare skrevet i en uke, men blir likevel overrasket over disse bifigurene som dukker opp. Hvem som blir fiender, hvem som speiler hovedpersonen etc. Et navn spretter opp i hodet, og jeg lurer på hvem DET er, liksom.

Kort sagt. Det er ganske moro, å ikke ane hvor det bærer hen med den fortellingen jeg skriver nå. Men jeg har oppdaget et stort hull i historien min.

Hvis jeg skal klare å fylle det hullet, må jeg skaffe meg bakgrunnsinformasjon. Etter å ha surfet og lest artikler på nettet, sukker jeg overveldet. Dette er et mye større tema enn jeg hadde regnet med.

Bekjennelse
Hvor mange halvskrevne manus som ligger på PCen min???
oooh. Mange!

Gaétan Soucy: Kroppen er et sluk, alt er svart natt der inne

Reaksjon på ;
Gaétan Soucy: Kroppen er et sluk, alt er svart natt der inne
Jeg leste denne boka i formiddag. Bare 177 sider.

En besynderlig liten bok. Først er leseren (jeg) forvirret. Så begynner noe å klarne, og vi tenker ahahaa, jeg har forstått det. Så blir det stadig mer besynderlig. Det blir sykt. Kvalmen stiger. Egentlig burde man bare legge boka fra seg. Men det er bare noen få sider igjen, så hvorfor ikke bare fullføre.

Jeg har lest mange bøker. Denne boka er vel den boka som ligner MINST på alt annet jeg har lest. Det er kun EN annen forfatter jeg tenker på underveis, og det er Axel Jensen. Lul. Det handler også om en person som er helt annerledes enn meg selv.

Det er interessant å lese noe som aldri i min villeste fantasi ville ha skjedd i den villeste fantasi. Denne boka er for oss som tør tenke utenfor boksen. Det er en bok som fortelles av et menneske som har en forhistorie som ikke ligner på noen annens. Hovedpersonen ”forstår” verden ut fra egne erfaringer. Det gjør at jeg ser meg selv og mine erfaringer i et klinisk sett mer gjennomtrengende lys.

Dette er en historie fortalt av et barn/ungdom som har vært innesperret av sin far.

Språket i boka. Underlig skrudd sammen av litterære formuleringer, vulgært språk og noe som kan tolkes som dypt personlig fra ”fortelleren”.
Tipper at dette skrudde språklige er sterkere, og gir sterkere kontraster på fransk enn på norsk. Likevel grep jeg meg i å tenke at oversetteren (den usynlige oversetteren) må ha gjort en formidabel jobb her.

Likte jeg boka? Nei,. den var ekkel. Det var en skildring av et univers bygget og skapt av en mann. Menn… har ikke alltid et sivilt livssyn. Verden er full av syke mennesker. Vi leser om alt fra gammeldagse kriminelle til syke fedre som sperrer døtrene inne i årevis. Sykt, inhumant, og dessverre… myndighetene tar det ikke helt alvorlig. Så det skjer på nytt og på nytt at perverse menn/fedre holder barna innesperret, mens omverden lukker øynene.
Dette skjer. Tilsvarende historier kommer stadig oftere for dagens lys. Myndighetene har sluntret unna i årevis. Først når barnet rømmer, slår på kirkeklokkene og skaper dramatikk, så våkner myndigheter og såkalte ”ansvarlige” borgere blir tvunget til å ta affære. Alltid for sent! Denne boka var også en særdeles ubehagelig påminnelse om at dette SKJER! Vårt patriarkalske samfunn er fullstendig sykt. Hva kan vi gjøre?